Det er over en måned siden ekspedisjonen var over, men først nå begynner ting omsider å synke inn, og vi kan skjønne hva slags tur vi egentlig har vært ute på;) Alt startet med en SMS fra Ottar tidlig på høsten i 2010. Og brått så var vi i gang: 16 måneder med forberedelser gikk med til å planlegge det som skulle bli tidenes telttur. Selve planleggingen var en jobb som i ettertid viste seg å være like omfattende og krevende som selve ekspedisjonen. Vi reiste fra Helgeland de siste dagene i oktober 2011. Selve Sydpolekspedisjonen startet vi 26 november, etter å ha blitt 19 dager forsinket i Punta Arenas og Union Glacier grunnet dårlig flyvær. 

Den krevende ruten vi hadde valgt, var i sporene til Amundsen. Vi startet ute på Ross Ice Shelf sammen med Trond, Rory, Christian, Silje, Gøril, Linn og Theo, og fortsatte opp den mektige Axel Heiberg breen. Så fortsatte vi alene, forbi Djevelens dansegulv og over Titan Dome og inn til Sydpolen, der vi var 18. Desember. Jammen tok vi inn på Amundsen, men igjen så vant han, men bare med 4 dager (og hundre år). 21 dager og 23 timer er tiden vi brukte vi fra havisen og inn til jordens sydeligste punkt.

Ottar reiste hjem i retning Norge etter at vi kom til Sydpolen. På veien hjem fikk han infeksjon i frostskader på lårene, som etterhvert førte til en blodforgiftning på flyturen over Atlanteren…. Jacob fortsatte den planlagte kryssingen og kitet ut fra Sydpolen til Hercules Inlet sammen med Christian Eide og hans ekspedisjon. 1731 km tilbakela tilslutt Jacob, fra kysten inn til Sydpolen og ut til kysten igjen på andre siden. Midt i januar er den korte «sommeren» i Antarktis på hell, og det var ikke mulig å komme seg til Mt. Vinson som var det siste delmålet for teltturen. Etter rundt 70 dager i teltet, så satte også Jacob kursen hjem til Norge. Begge var vi tilbake på Helgeland i siste halvdel av januar, men vi mellomtiden så hadde livene våre vært veldig ulike. Da vi igjen møttes på sykehuset i Sandnessjøen, så hadde Ottar tilslutt hatt 3 blodforgiftninger og tilbrakt 6 tøffe uker på sykehus i Paris, Tromsø og tilslutt i Sandnessjøen… Men allikevell, alt hadde vært verdt det; Et liv uten arr har vært et liv uten skikkelige utfordringer. Så ble det god stemning og feiring med Champagne for det viste seg at den lille teltturen vår, enn så lenge er den raskeste unsupportede ekspedisjonen til Sydpolen noen sinne, uansett rute…

Vi har rundt 1000 bilder, og 100 filmklipp fra turen. Noen av blinkskuddene har vi fått lånt fra Trond, Rory, Christian, Silje, Gøril, Linn og Theo; takk til dere . Under er et lite utvalg av bildene :D Enjoy!

Seierssigaren!

Seierssigaren!

Da var ekspedisjonen over, og reisen hjem til Helgeland i gang. Et døgn i Punta Arenas var lenge nok, var heldig som fikk flybillett så kjapt hjemover. I november kostet det oss 12 000 kr bare for å få pulkene nedover, de er egentlig for store for å reise med som bagasje, men det ser ut som om det går bra nå, og at det blir litt billigere hjem igjen

Den siste dagen i Union Glacier og i Punta møtte vi igjen noen polfarere som vi sist møtte i november mens vi ventet på fly ut. Selv om vi egentlig ikke har hatt mange timene sammen, så er vi som gamle kjente som har mye å snakke om. Mye trivelige folk!
Er mye som har skjedd underveis, og lite får man egentlig plass til i de daglige oppdateringene.

På isen er kontakten med omverdenen vanskelig. Da jeg plutselig og overraskende fikk høre om at Ottar var på sykehus i Paris, så sto det i skarp kontrast til den konge turen vi hadde sammen til Sydpolen, og gleden jeg selv hadde ved å være i toppform på kiteturen ut. Har ikke fått latt turen synke inn enda, det har gått i ett, men siden jeg både sammen med Ottar og sammen med Christian (Eide) og hans gjeng har hatt en utrolig fin opplevelse i Antarktis, så har jeg en god følelse når jeg tenker tilbake på ekspedisjonen. Nå ser jeg bare fram til å få møte Ottar igjen, håper ikke dramaet etter turen setter varige men…

Vi, Ottar og jeg, var lenge i tvil om det var mulig for oss to å gå uten forsyninger til Sydpolen. Det hadde aldri blitt noen tur uten all hjelpen og støtten vi har fått, mange har vært involvert. En stor takk til alle våre hjelpere og sponsorer!!! :):) En spesiell takk til Robert Helgesen i Skandinavisk høyfjellsutstyr som ikke bare har vært vår utstyrssponsor, men han har lagt hele sin sjel i prosjektet og satt tanter i sving med å strikke til oss, og sendt ansatte til Italia for å skaffe sko i riktig (stor nok) størrelse. Og til Nordlandsbanken som kom inn og hjalp oss ut av pengeknipen vi satt i rett før vi reiste.

En som ikke har vært sponsor, men helt avgjørende, og mye viktigere enn hva vi trodde han skulle bli, er Lars Ebbesen. Under hele turen så har alle samtalene vi har hatt, gitt oss ekstra energi. Ikke bare kjenner han ”alle”, men han vet selv godt hvordan det er å gå til Sydpolen. Lars, du er tålmodig! Og din kone er MEGET tålmodig som lar Ottar og meg ringe deg mellom 0200 og 0400 hver natt, gjerne mange ganger ettersom vi vanligvis blir brutt mens vi leser opp posisjonen vår…

Sist, men ikke minst, så hadde turen aldri blitt noe av uten Norway Royal Salmon og Lovundlaks som mens planene enda var vidløftige og Antarktis laaangt borte, trodde på oss og prosjektet, og var 100 % med. Det har vært herlig med dere i ryggen fra starten 
DET HAR VÆRT EN NYDELIG TUR! Et eventyr… hvor går ferden videre?
SNAKKES! (og nå er det vel ikke så lenge til? )

PS! Selvsagt, dagens låt! Eller, det blir dagens album, jeg har tenkt mye siden ekspedisjonen startet, og det er faktisk det beste, nr 1: METALLICA – MASTER OF PUPPETS.

Ottar er tilbake i Sandnessjøen, og vi er alle glade for at han tross alt har hatt hell i uhellet. Se intervjuet med Ottar her.

Da er Jacob og de andre på tur med flyet tilbake til Punta Arenas i Chile. Om alt går etter planen lander de der natt til torsdag.

Mye mer spennende sted enn Hercules Inlet – «God, what an awful place» (sitat Scott). Her på Union er det samlet personer som har gjort mye spennende, fra kokka som har vært på (off)road biltur i 18 måneder gjennom hele Amerika, til fotografen som var en av de første til å krysse Grønland tidlig på 80-tallet.

Min sjanse for å komme meg på Mt. Vinson var at noen klatrere måtte evakueres ut fra fjellet, og at jeg skulle få haike med det flyet inn til Base Camp. «Dessverre» går visst alt rolig for seg på fjellet nå, og alle flyene er på Sydpolen i forbindelse med markeringen av Scotts ankomst for hundre år siden. Det betyr at jeg begynner å pakke utstyret og forbereder meg heller på en retur til Punta Arenas. Den muligheten KAN jeg få alt i morgen (onsdag), da er det meldt godt vær. Lar jeg den muligheten gå fra meg, så kan det bli lenge til neste gang med flyvær, og denne ekspedisjonen begynner jo alt å drøye ut. Min arbeidsgiver, Marinen, er stedet hvor ekspedisjonskara (Torry Larsen, Børge Ousland, Harald Kippernes og Rune Gjeldnes m.fl.) har jobbet. Marinen har vært på lag med meg hele veien, men jeg er på overtid ettersom opprinnelig plan var å være tilbake på jobb nå… Men jeg er enda på ekspedisjonsberedskap, og skal vente med å tenne seiers- og avslutningssigaren til sent i kveld

Dagens låt. En av de beste uansett, og skårer maksimal mengde bonuspoeng på enormt luftgitar potensiale: Jimi Hendrix – All allong the watchtower.